Hvorfor ikke pizza?

Litt molefunken konstaterer jeg at det er tirsdag og spisedag. Det betyr middag etter trening og ikke noe snacks til kvelds.

Fryseren er full av frossenpizza. Har kjøpt inn del i størrelse Rustikale. Grandiosa og BigOne får ikke plass i den lille fryseren min. For noen år og kilo siden var en Grandiosa i minste laget. Nå er de små en passende middagsporsjon for en fyr som vil passe vekta.

Uansett, de blir liggende lenge i fryseren og i dag hadde jeg tenkt å ta et tak, men det er noe som holder meg tilbake:

1: De er uten «cover». Jeg tok dem ut av pappeskene for å spare plass. Liksom film blir det mindre fristende å konsumere noe man ikke har omsalget på.

2: Traumatisk tilberedning. Man putter pizzaen i ovnen sog så må man sjekke hvert annet minutt om den er ferdig. Dette er tildels psykologisk, dels fordi jeg glemte å ta tida, men først og fremst fordi prosessen må stoppes før pizzaen blir brunlig og krisp i kantene. I mitt hode er en perfekt pizza mer «soggy» med flytende ost.

3: Pizza bryter min «Max 15 minutters-regel». Med forvarmet ovn kan jeg holde meg innenfor, men i mitt hode er forvarming også matlaging. Dessuten liker ikke sunnmøringen i meg at ovnen står på uten at det er noe inne i den. Og enda mer dessuten har jeg en teori om at korrekt tilberedning resulterer i krispe pizzaer, som alle synes å favorisere. Jeg har tidvis forvarmet pizzaen i mikrobølgeovn. Det funker for så vidt, men det er et verre styr.

4: Jeg kjøpte ved en tragisk feiltagelse bakepapir i stedet for bake-/pizzark. En tilsvarende tabbe som å kjøpe balsam i stedet for sjampo. Det vil være et stort tilbakeskritt å igjen måtte styre med å rive av en rull å få ark som ikke passer til plata med skjeve, tjafsete kanter. Men jeg klarer vel å tyne ut litt mer av det svartsvidde arket som er i ovnen. Om jeg ikke tar feil er det samme arket som var i ovnen da madammen dro for et halvt år siden. Man kan bli nostalgisk av mindre.

5: Tiltaket med å skjære opp pizzaen. Med pizzaer i Rustiklale-størrelser (Mye gratisreklame i dag, eller kanskje ikke) holder det med en oppdeling i fire sektorer. Med venstre hånd holder jeg pizzaen på plass med sleiv mens jeg skjærer. Tanken på at objekt må vaskes bare på grunn av denne operasjonen er nesten for tung å bære. Små-pizzaer er for stive og harde til at et «pizza-hjul» kan gjøre jobben. Pluss at de tingestene er ekstra brysomme å vaske.

Selv om hindringene er mange spørs det ikke om jeg må ta et tak. Isbilen kommer nok en av de nærmeste dagene og jeg må gjøre plass til en kartong ispinner. Alternativet er å pelme ut poser med tyttebær som ligger igjen etter madammen, men jeg får meg ikke til å kaste mat. Jeg kunne tatt dem med til min mor eller søster, men liker ikke helt den settinga. 

Det slår meg at jeg på turen hjem fra jobb ikke har vurdert alternative middager. Jeg tolker det slik at jeg innerst inne allerede har bestemt meg for pizza. Sjelens irrganger, der altså.

Ord for dagen: Livet er en kamp